Fredag kveld var det ingen tegn til at det skulle skje noe som helst før beregnet fødsel på mandag. Vi gikk turer og hadde det moro. Jeg gikk og la meg som normalt og hundene lå i stua som de pleier. Lørdag morgen var
det ingen tegn til fødsel da jeg sto opp. Da vi hadde spist frokost og kom inn i stua lå hun i sin istykkergravde Biabed og peste veldig - litt varmt her ja tenkte jeg og åpnet havedøra for at hun skulle få litt luft. Jeg titter
på henne og ser til min store forskrekkelse at det var en valp på vei ut
Hun hadde ingen av de normale tegnene for at noe skulle
skje, så hun gjorde som hun alltid har gjort - ha dårlig tid og gjøre ting på sin måte. Det kom 8 valper på 4 timer og 20 minutter - det er raskt. Hun leverte hele kullet mellom frokost og lunsj. Og ville ikke flytte seg
over til valpekassa hvor det er bedre plass og enklere for oss mennesker i hvert fall. Vi forsøkte, men da hentet hun resolutt den valpen vi hadde forsøkt å flytte og la den tilbake i senga si. Da var det bare å la det gå sin
gang i den utgravde senga. Det gikk heldigvis greit, det ble bare litt mer kronglete for meg - det gjorde ingenting, hun ordnet alt selv - jeg bare hjalp til litt med fosterhinnerrundt snutene ellers gjorde hun alt selv. Da det hele var over var det kommet
i rekkefølge: 1 sort hann, 1 rød hann, en sort tispe, 1 gul hann, 1 gul hann, 1 gul tispe, 1 sort tispe og til slutt en gul tispe 
Alle
søkte rett til puppen for å få mat, og var kvikke hele gjengen. De var nok litt lettere enn det jeg har vært vant til, men 2 dager for tidlig er litt i hundeverdenen.
Etter fødselen lurte nok Sol veldig på hva de
små krypene var, hun skjønte ikke helt dette. Hun visste hva hun skulle gjøre instinktivt hele tiden. Det er et mirakel å se det skje så naturlig uten for mye av vår innblanding.
Resten av dagen brukte jeg vel egentlig
til å komme meg over overraskelsen til Sol, siden har vi bare kost oss.